''Jord og vann''. Dette var de første ordene som ble uttalt av de persiske utsendingene i byen Sparta. Det persiske riket var like ved dørstokken til Hellas. Perserkongen Xerxes krevde underkastelse av hele Hellas. Men det var få som trosset den såkalte ‘guddommelige kongen.’

Slaget ved Thermopylae regnes som et av de viktigste vendepunktene i Hellas historie. Selv om slaget i seg selv førte til et gresk nederlag, ga det muligheten til de greske bystatene til bedre å organisere sitt kollektive forsvar mot de asiatiske inntrengerne. Men viktigst av alt, det økte moralen til den greske hæren og viste tydelig at få kan stå imot mange og at frihet er verdt å dø for.

Hva førte til denne avgjørende kampen? Etter Darius mislykket forsøk på å erobre Hellas i 480 f.Kr., da styrkene hans effektivt ble ødelagt av athenerne i slaget ved Marathon, forberedte sønnen hans, Xerses, et andre felttog med samme mål i tankene. I 480 f.Kr. klarte Xerses å bygge en enorm hær, bestående av hundre og femti tusen mann og en marine på seks hundre skip.

Det persiske imperiets natur var tydelig ekspansjonistisk. Fra Kyros til Xerses ønsket hver persisk keiser utvidelse av persisk innflytelse over hele den kjente verden. På den annen side ønsket grekerne å beskytte sine bystater mot inntrengere, grekere,eller på annen måte, slik at de kunne fortsette å nyte sin uavhengighet og leve i henhold til sine egne regler.

Da de fleste av de greske bystatene allerede hadde underkastet seg persisk styre, marsjerte den persiske hæren sørover for å håndtere Sparta og Athen. , dets to betydelige motstandere. Spartaneren Demaratos sa til Xerses før slaget ved Thermopylae: «Nå vet du dette: hvis du underlegger disse [spartanske] mennene og de som har blitt igjen i Sparta, er det ingen annen menneskeslekt som vil være igjen å løfte hendene mot du. For du angriper nå det edleste riket av alle hellenerne og de beste av menn.»

Perserne var bestemt til å møte de greske styrkene i Thermopyle, hvor de hadde satt sitt forsvar. Den greske styrken besto av omtrent 7000 menn, hvorav 300 var spartanske hoplitter, 700 tespere og 100 fokiere, blant andre.

Utvalget av slagmarken av grekerne var et resultat av nøye strategisk planlegging siden trangheten i landskapet begrenset fordelen perserne hadde når det gjelder antall. Den greske høyre flanken der var dekket av havet, og på venstre flanke var det et fjell, Kallidromio.

De første fire dagene var det stillstand mellom de to leirene. Da grekerne avviste det persiske kravet om å overgi våpnene sine, beordret Xerses angrepet. Leonidas beordret de andre grekerne å setteforsvar. De var vellykkede. Dagen etter sendte Xerses sin elitestyrke, de udødelige, som igjen ble slått tilbake med hell av spartanerne.

I løpet av den tredje dagen informerte imidlertid en lokal hyrde, ved navn Ephialtes, perserne om en hemmelig passasje som kunne føre dem bak den greske leiren. Leonidas ble allerede informert av lokalbefolkningen om den passasjen, og derfor plasserte han 1000 fokiere der for å forsvare den. Imidlertid ble den fosiske vakten overrumplet av de persiske styrkene, etter et nattlig raid.

De fokiske styrkene ble sjokkert over det uventede angrepet. Om natten ble Leonidas informert gjennom budbringere om omringingen av grekerne. Grekerne fikk panikk da de skjønte at hvis de sto på sitt, betydde det en sikker død for dem. De fleste av dem ønsket å trekke seg tilbake for å beskytte hjemmene sine på Peloponnes.

Leonidas beordret de fleste av styrkene sine til å trekke seg tilbake. Men i stedet for å helt forlate sin stilling og trekke seg før den persiske ankomsten, beordret han 300 spartanere, 700 tespere og 400 tebanere å stå på sitt og kjempe til døden. Dette var en bevisst avgjørelse, en som kunne gi resten av hans hær nok tid til å flykte.

For å forsinke perserne beordret Leonidas sine gjenværende tropper til oppstillingen på platået, slik at slaget skulle finne sted der perserne hadde fordelen. Kampenble kjempet til siste mann, med de greske sverdene og spydene som ble brutt opp. De udødelige omringet spartanerne og avsluttet dem med piler. De ville ikke våge å komme i nærheten av dem.

Leonidas, hans 300 spartanske hoplitter, og de gjenværende allierte omkom. Perseren fant liket av den spartanske kongen og halshugget det, en handling som ble ansett som en alvorlig fornærmelse. Leonidas’ offer hindret ikke perserne i å marsjere sørover.

Men historiene om motet som ble vist i kampen av forsvarerne spredte seg over hele Hellas, og øker moralen til enhver fri greker. Videre ga forsinkelsen athenerne tilstrekkelig tid til å forlate byen før Xerses ankom dit, og derfor overleve for å kjempe en dag til.

Nederlaget ved Thermopylae ga grekerne en mulighet til å omorganisere seg og forberede en sterkere forsvar mot inntrengerne. Noen måneder senere vant grekerne i sjøslaget ved Salamis, og i 479 f.Kr. ble resten av den persiske hæren beseiret i slaget ved Plataea. Slaget satte en stopper for den andre persiske invasjonen.

Den siste tribunen ved Thermopylae demonstrerte at Sparta var villig til å ofre seg selv for beskyttelsen av Hellas. Leonidas ble mottakeren av varig berømmelse, med heltekulter som ble etablert til hans ære. Til slutt etterlot kampen en varig arv som overlevdegjennom århundrene, og som tydelig demonstrerte de fås mot mot de mange, og frihetens triumf mot tyranni.